Asiatiske kannibaler og afrikanske virkeligheter

”Kvinnene dypt inne i Irian-Jaya-jungelen vet hvordan de helst vil at et mannebein skal være: gjennomstekt over åpen flamme.”

Sitatet over er hentet fra VG, søndag 25. april 1999. Saken dreier seg om noen såkalte bokkvinner fra den indonesiske delen av Ny-Guinea, som lever i egne kvinnesamfunn og som spiser menn. Nå skal indonesiske myndigheter inn i jungelen og finne disse kvinnene, melder VG. Det verken journalisten eller indonesiske myndigheter er klar over, er at de jager i det nyguineanske myteuniverset. Kannibalkvinnene er Ny-Guineas svar på heksene på Bloksberg. De eksisterer ikke utenfor folks hoder. Burde jornalisten ha visst dette? Neppe. Når indonesiske myndigheter ikke vet hva som foregår i eget øyrike, er det mye forlangt at en VG-journalist skal ha større etnografiske kunnskaper. Men journalisten burde kjent lusa på gangen og undersøkt myten før han ukritisk formidlet den videre. Dét hadde stilt indonesiske myndigheter i et velfortjent latterlig lys, og vi hadde sluppet en artikkel som nører opp under våre egne seiglivede myter om primitive folkeslag som lever utenfor historien. For dem er det mange av.

Fullt så hårreisende som historien om kannibalkvinnene er de fleste heldigvis ikke. Men de mer tilforlatelige mytene er dessverre desto mer seiglivede. Norsk Afrika-dekning er kanskje det mest forutsigbare eksemplet.

Både krig og nød
Afrika-dekningen faller i hovedsak i to kategorier: Krig og nød. Forskjellen mellom dem er at mens den ene dreier seg om en registrering av ugjerninger på det afrikanske kontinentet, så dreier den andre kategorien seg først og fremst om oss selv og hva vi gjør for å hjelpe afrikanere. Nå er det ingen myte at det finnes både krig og nød på det afrikanske kontinent, og det er ikke galt å skrive om det. Poenget er at både krigene og nøden får en mytisk funksjon i norsk bevissthet. For det første er dét det eneste vi skriver om, og for det andre tilbys vi ikke noe bakteppe som kan forklare hva som skjer.

I vanlig norsk dagligtale omtales ikke Afrika engang som et kontinent – det oppfattes som et land. Namibia, Kongo og Senegal er ikke distinkt forskjellige stater med ulik historie, ulik natur, ulike kulturer, politiske systemer, religioner og problemer. Namibia, Kongo og Senegal oppfattes nærmest som fylker i det samme nødrevne, kaotiske og ustrukturerte landet. Min påstand er at det for folk flest er en detalj i den store sammenhengen om det er krig i Somalia, Rwanda eller Sudan. Hovedpoenget er at det er krig i Afrika slik det alltid har vært. Og om det for eksempel kommer en bistandsreportasje fra Namibia, så er Namibia detaljen, mens bistanden er hovedbudskapet. Afrikanerne er bistandsmottakere slik de alltid har vært.

Hottentotten Hoa
Mediene er ikke alene om å ha skylda for dette. For mer enn å skape nye forestillinger om utenomvestlige samfunn, bidrar mediene først og fremst til å opprettholde og sementere en tanketradisjon vi allerede har etablert. At vi aldri var noen selvstendig kolonimakt, spiller for eksempel en rolle når det gjelder vårt forhold til Afrika. Vi hadde aldri noen afrikansk bakgård, slik Frankrike, Storbritannia og Belgia hadde.

Det paradoksale er at de store kolonimaktene har en langt mer nyansert og mangfoldig Afrika-dekning enn det Norge har. Spesielt gjelder dette Frankrike, som jo har bevart store deler av Afrika som sitt politiske interesseområde helt fram til i dag. For nordmenn har Afrika aldri vært politisk interessant. Kontinentet har stort sett vært et sammensurium av svarte mennesker, eksotiske dyr og mystiske sykdommer. Men vi har likevel tatt til oss forestillingen om den hvite manns sivilisatoriske overherredømme over de primitive svarte. Enhver som har vokst opp med lille, svarte Sambo og hottentotten Hoa vet at det er sant.

I Norge lærte vi aldri å kjenne stridige og krigerske afrikanske samfunn som måtte overvinnes og nedkjempes. Vi forholder oss i stedet til et Afrika av tilnærmet historieløse bistandsmottakere med underlige skikker og underskudd av demokrati. Vårt Afrika er først og fremst hjelpetrengende. Dermed blir det heller ikke rom for framstillinger av afrikanske samfunn som dynamiske enheter der det både foregår maktkamper og sosial endring. Særlig ikke konflikter der også lokale forhold og lokal historie spiller inn og som ikke utelukkende kan leses i lys av vestlig innflytelse (som kolonitid og Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer).

Et annet problem er at vi har en tendens til å klassifisere afrikanere som så grunnleggende annerledes at vi ikke engang oppsøker dem når vi besøker deres egne land. Vi observerer dem bare og registrerer hva de gjør. Ser man på kildebruken i reisereportasjer fra Afrika, er det påfallende hvor ofte vi møter på en bistandsarbeider, en vestlig eller vestlig utdannet forsker eller en diplomat som forklarer oss hva som egentlig foregår og hva afrikanerne egentlig mener.

Vi velger oss kilder som snakker et språk vi forstår, ikke først og fremst lingvistisk, men i ideologisk forstand. Dermed ender vi opp med en informasjonsflyt som går i lukkede sirkler og der afrikanerne selv er mer statister for en vestlig Afrika-forståelse enn aktører i sine egne samfunn.

Hvor stort dette problemet er for afrikanere, skal jeg ikke uttale meg om. Men det burde være et problem for oss som skal forsøke å forstå og formidle hvordan verden ser ut.


Artikkelen har tidligere vært trykket i Norsk Folkehjelps temahefte om Afrika, juni 2001