Den historiske arven

Det er ikke mangel på dystre beskrivelser av dagens Afrika. Økonomisk er det ingen tvil om at kontinentet befinner seg i krise, med en stadig mindre andel av verdens handel og produksjon.

Sammenliknet med andre verdensdeler, utgjør råvarer til synkende priser det viktigste innslaget i utenrikshandelen. Den utenlandske dominansen er sterk, noe som er blitt enda mer framtredende etter hvert som Verdensbanken og Det internasjonalet pengefondet (IMF) har diktert sine markedsøkonomiske løsninger. Mange snakker også om en økologisk krise, der menneskers inngrep driver et sårbart kontinent i retning av sammenbrudd. Retter vi blikket mot politiske forhold, blir det ofte trukket fram at demokratiet er dårlig utviklet, at statsmakten ofte er autoritær og at det sivile samfunnet – slik som organisasjonslivet og uavhengige massemedier – har skrinne kår.

Selv om dette er et ensidig og negativt bilde, er det en påminnelse om at Afrika står overfor store problemer og utfordringer. Hvordan skal så disse forholdene forklares? Er det slik at vanskelighetene først har meldt seg som resultat av feilslått politikk etter selvstendigheten, eller må vi søke lenger tilbake i historien?

En ensidig økonomi
Den viktigste begrunnelsen for å kolonisere Afrika finner vi i de europeiske industristatenes behov for råvarer og markeder, noe som var med på å drive fram det imperialistiske kappløpet mot slutten av 1800-tallet. Ved avkoloniseringen var Afrika derfor et kontinent som solgte lite annet enn kaffe, kakao, jordnøtter, bomull, sisal, jernmalm, kopper, diamanter og gull. I enkelte deler av Afrika fikk afrikanere lov til å dyrke eksportvarer på egen jord, slik det var vanlig i Vest-Afrika. Produktene ble solgt videre til vår del av verden gjennom europeiske storselskaper som høstet mesteparten av fortjenesten. I det sørlige Afrika var det derimot mange europeere som slo seg ned, og som beslagla den beste jorda til sine plantasjer og storgårder. Lokalbefolkningen ble drevet inn i karrige reservater, der forholdene var så elendige at hundretusener av menn måtte ta seg jobb som underbetalte landarbeidere i det jordbruket som var kontrollert av europeere. De store gruvene var også eid av utenlandske storselskaper.

I den utstrekning det ble bygd ut jernbaner, veier og havneanlegg, var dette for å føre råvarene ut til kysten. Slik ble det skapt en ensidig og skeiv råvareøkonomi. Det ble praktisk talt ikke bygd ut noe industri, ettersom meningen var at bearbeiding av råvarer til ferdigvarer skulle finne sted i ”moderlandet”. Dette kalles gjerne for internasjonal arbeidsdeling, der den ene parten altså spesialiserer seg på alt som gir god fortjeneste. Dette mønsteret ble ført videre etter selvstendigheten, noe som har gitt katastrofale resultater etter hvert som råvarene har sunket dramatisk i pris.

Den ensidige råvareøkonomien viste seg også få enorme skadevirkninger for naturgrunnlaget. Kolonimakten viste ofte en arrogant forakt for måten afrikanerne hadde dyrket jorda på, der prinsippet var at det måtte gjøres varsomt i et sårbart miljø med skrinn jord og uregelmessig nedbør. Nå hastet det for utenlandske selskaper og kolonimyndighetene å hente ut mest mulig ressurser på kortest mulig tid, med rovdrift, jordødeleggelse og utpining av ressursene som resultat.

Den autoritære og rasistiske staten
Det snakkes mye i dag om demokratisering, godt styresett, det sivile samfunnet og nødvendigheten av at myndighetene står til ansvar for landets egen befolkning. I et slikt perspektiv var kolonitida så visst ikke noen periode for læring av demokratiske prinsipper. Kolonistyret var i bunn og grunn et autoritært fremmedstyre, som i siste instans hvilte på vold og tvang. Selv om flere av kolonimaktene etter hvert begynte å gjennomføre demokratiske reformer på hjemmebane, noe som særlig skyldtes arbeider- og kvinnebevegelsens kamp, var det langt igjen før dette ble gjeldende i Afrika. Helt mot slutten av kolonitida vokste det fram nasjonalistbevegelser og fagforeninger i deler av Afrika, men det var et begrenset selvstyre de kunne øve innflytelse på. I land som Sør-Afrika, Mosambik., Angola, Namibia og Zimbabwe rådde rasistiske diktaturer til 1970- og 1980-tallet.

Gjennom mesteparten av kolonitida ble lover, tvangstiltak og direktiver utformet enerådende av kolonimyndighetene, som ikke så noen grunn til å la lokalbefolkningen med råd. Det ble lagt mange hindringer i veien for foreningsliv, uavhengig presse og organisasjoner som fremmet afrikanske interesser. De som traff de endelige avgjørelsene satt i London, Paris og Lisboa. Staten var også ekstremt mannsdominert. Det er ikke tilfeldig at koloniherrer er et vanlig begrep. Ofte spilte myndighetene på lag med tradisjonelle ledere eller høvdinger, som også var menn som ønsket å forsterke den rådende mannsdominansen.

Kolonistyret sto også for en omfattende kulturell undertrykking, som nedvurderte afrikanske verdier, tenkemåter og kulturelle ytringsformer. Istedenfor å oppmuntre til deltakelse og følelse av egenverd, gikk den rådende koloni-ideologien ut på at den vestlige kulturen alltid var overlegen, og at utvikling betydde en vestliggjøring og godtakelse av styreformer som var påtvunget utenfra. Det er lett å forstå at dette ikke ga noen god grobunn for demokratisk deltakelse.

Fra kolonialisme til globalisering
I dag er det en tendens i vår del av verden til at vi fraskriver oss ansvaret for slavehandel, kolonisering og en forvridd verdensøkonomi. Innsikt i hva som har hendt gjennom historien, blir i et slikt perspektiv en uvelkommen påminnelse om at det er en klar sammenheng mellom rikdom i Nord og fattigdom i Sør. Ofte diskuteres det også om det er fascismen eller kommunismen som bærer ansvaret for de verste forbrytelsene i vår tid. Etter min mening er det liten grunn til å overse imperialismens og kolonialismens herjinger når et samlet regnestykke skal settes opp. Vi taler heller ikke bare om historie og fortid, men om røttene til de økonomiske maktforholdene som kjennetegner verden i globaliseringens tidsalder. Her er det både vinnere og tapere, og de som kommer aller dårligst ut er fattigfolk i Afrika.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Norsk Folkehjelps temahefte om Afrika, desember 2000.