Er det synd på afrikanere?

Da jeg var 19, gjorde jeg en skremmende oppdagelse. Det var sensommer i Oslo. Jeg deltok i mitt første møte i Afrikan Youth in Norway (AYIN), en ressursorganisasjon for ungdom med afrikansk bakgrunn. Martin Luther King, Malcolm X og Bob Marley betraktet meg fra sine faste plasser på kontorveggene. De så hvordan jeg ble introdusert for nye mennesker, fulgte diskusjoner, stilte spørsmål. Og så de ekstra nøye etter, ante de kanskje også den glade undringen som våknet i meg. Undringen over at det fantes så mange tenkende, engasjerte unge mennesker med afrikansk bakgrunn.

Dette var min skremmende oppdagelse, at jeg som svart i et hvitt samfunn ble overrasket over at menneskene som var samlet på kontoret den sommerkvelden var så reflekterte og ressurssterke. Jeg ble overrasket over at de var intelligente, ambisiøse, velartikulerte. Jeg ble overrasket over at de var leger, arkitekter, IT-eksperter, skribenter, studenter.

Hvorfor i huleste overrasket det meg?
På barneskolen fikk vi ofte stiloppgaver med utgangspunkt i et fotografi. Et av dem forestilte en svart, sør-afrikansk jente i en kritthvit ballettkjole. Hun sto foran et hus av leire og strå, og hun smilte hvitt og fornøyd. Hele klassen min var enig om at det var synd på henne. Jeg var ti år og spurte: - Hvorfor er det synd på henne? Hun smiler, det ser ut som om hun har det bra. Læreren min ble ergerlig. Selvfølgelig var det synd på henne. Så jeg ikke for et fattigslig hus hun bodde i?

Hvorfor er det alltid synd på afrikanere?
Samme året satt jeg på en benk midt i Oslo og ventet på at mamma skulle hente meg etter ballettrening. En gruppe middelaldrende damer gikk forbi. Alle så medlidende på meg, og idet de passerte, klemte en av dem en tier inn i hånden min. – Stakkars liten, sa hun.

Hvorfor trodde hun det var synd på meg?
Svar på disse spørsmålene kan søkes på utallige steder. Jeg vil gjerne begynne med massemediene. For hvilket bilde av afrikanere er det vi blir fôret med gjennom TV, aviser og ukeblader? For det meste er det den hjelpeløse, kriserammede afrikaneren vi treffer. Og sjelden eller aldri treffer vi dem som mennesker, individer. Sjelden eller aldri hører vi stemmene deres, får vi vite navnene deres. I stedet intervjues vanligvis hvite nødhjelpsarbeidere. Vi får følelsen av at Afrika er et kontinent der menneskene bare sitter på bakken og venter på mat, vann og pledd fra vesten. Vi ser dem ikke lenger som mennesker, at hver enkelt av dem har personlige ambisjoner, evner, intellekt. Ellers begrenser afrikaneres rolle i media seg til sport og musikk. Er det rart at alle syntes synd på den sør-afrikanske jenta i ballettkjolen?

Hvordan møter vi afrikanere i skolepensumet?
Før den hvite mann satte sin hvite fot på afrikansk jord, hadde afrikanerne ingen historie og ingen utvikling ifølge norsk skolepensum. Afrikanernes historie begynner med den hvite mannens undertrykkelse. Afrikanernes historie er undertrykkelse, slavetid og fattigdom. I det norske skoleverket fant jeg ingen storhet eller stolthet å hente i Afrika. Er det rart jeg ble overrasket den sensommerdagen i Oslo?

Jeg har to småsøstre på fire og syv år. De vet om nazimarsjer og drapet på Benjamin Hermansen. De vet om mobbing og fremmedrykt. Jeg kan ikke skåne dem for det. Men jeg må gjøre det jeg kan for at de skal opparbeide seg en trygghet og stolthet som dumskapen ikke kan rokke ved. Jeg fortalte den eldste av søstrene mine om dette innlegget jeg skulle skrive, og spurte henne om det var noe hun hadde lyst til å bidra med. Da rettet hun ryggen, la armen om min yngste søster og sa: - Jeg vil de skal vite at jeg er glad for å være født med denne hudfargen. Jeg er stolt over å være brun. Jeg liker å være brun. Ingen skal noen gang få lov til å plage meg på grunn av det! Dét var det jeg ville si.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Norsk Folkehjelps temahefte om Afrika, juni 2001