Finnes det afrikanere i Afrika?

Skolebøker presenterer et bilde av Afrika som kan virke fritt for enkeltmennesker og kultur. Mangfoldet er helt borte. Kontinentet står fram som et eneste generalisert ”u-land” nedtynget i problemer. Dette viser en undersøkelse av Afrikabildet i svenske skolebøker.

Frigjøringen i Sør-Afrika har gjort oss kjent med navnet til i det minste én afrikaner, en vi også kan beundre, nemlig Nelson Mandela. Nei, forresten, to afrikanere: W. F. De Klerk omtales også ganske ofte. Begge fikk jo Nobels Fredspris, selv om bare den ene fortjente den. Dette er i alle fall slik det forholder seg i dagens svenske skolebøker. Afrika nevnes i 46 av de 62 bøkene som finnes på markedet for ungdomsskolen i de såkalte samfunnsorienterte emnene (geografi, historie, samfunnskunnskap og religion). I 18 av disse bøkene nevnes Mandela med navn, og i flere finnes også bilder av ham. De Klerk nevnes i åtte bøker. Det finnes tydeligvis ingen andre afrikanere som anses betydningsfulle nok til at han (her finnes ingen hun) tilhører allmennutdannelsen. Tanzanias tidligere president Julius Nyere, som med sine sosiale visjoner og humanisme så lenge var de nordiske landenes spesielle venn, nevnes i ynkelige én skolebok.

Håpløst kontinent
I skolebøkene framstår Afrika som et kontinent med masse problemer, men med få mennesker av kjøtt og blod. De bilder som finnes av mennesker, blir gjerne anonyme symboler for ”u-landsproblemene”. Det er en bekymringsfull tendens til å gjøre Afrika til ett eneste generalisert ”u-land”. Tanken bak er sikkert god og kunne i beste fall bidra til å skape gode, aktive verdensporgere i solidaritetens ånd. Imidlertid er jeg redd reaksjonen oftest blir at man blir lei av å høre om alle problemene. Man sitter igjen med en følelse av at vi og våre samfunn er klart best, og at vi befinner oss på toppen av en tenkt utviklingsstige. Forholdet mellom ”dem” og ”oss” blir at de bør lære av oss, og vi må hjelpe dem for at Afrika skal komme noen vei. Det ensidige fokuset på problemene og de krigene som unektelig utkjempes mange steder, tas til inntekt for tanken om at dette er et håpløst kontinent.

Hvorvidt det bildet som gis av Afrika i skolebøkene i Norge og de andre nordiske land er det samme som i svenske lærebøker, gjenstår å finne ut. Nordiska Afrikainstitutet oppfordrer forskere med interesse for analyse av skolebøker og av hvordan Afrika-bildene formes i skolen, til å gjøre undersøkelser også i de andre landene. Selv har jeg gjort to undersøkelser av svenske skolebøker. Den ene ble gjort som et diskusjonsinnlegg i 1987, og den nyeste som en mer detaljert studie med navnet ”Afrikabild för partnerskap? Afrika i de svenska skolböckerna”. Jeg er overbevist om at en god lærer kan gjøre mye bra, selv med dårlige skolebøker. En analyse av skolebøkene gir likevel et vink om hva de aller fleste, med middelmådige eller lite interesserte lærere, får vite om Afrika.

Det gamle Egypt
Skoleboken er et kulturelt barometer for synet på Afrika. Et av spørsmålene jeg stiller, er i hvilken grad Afrika er interessant i svenske skolebøker utenom der europeerne står sentralt. Her virker det som utviklingen har gått bakover fra 1980-tallet. Da begynte man å ta inn i bøkene kunnskap om afrikanske samfunn før europeernes ankomst, kunnskap som er gravd fram etter andre verdenskrig av historikere som briten Basil Davidson og en rekke afrikanske forskere. Men for noen år siden ble timetallet for historie på timeplanene redusert, og en stor del av dette materialet strøk med. Nå er igjen Afrikas historie først og fremst hva David Livingstone, Bartholomeu Diaz og general Rommel gjorde. Afrikas ”egen” historie representeres av et stort galleri mennesker og figurer fra det gamle Egypts historie og mytologi.

Foruten det gamle Egypt er det kun Sør-Afrika som får noenlunde plass i skolebøkene. Men det er litt uklart hvorfor. Dersom skolebøkene hadde knyttet an til den sterke støtten i folkeopinionen i de nordiske landene for kampen mot rasisme, så kunne man vist at avstandne mellom ”oss” og ”dem” ikke behøver å være så stor. Om den nordiske statlige støtten til frigjøringsbevegelsen hadde blitt nevnt, hadde det vist noe av det konstruktive bidraget til frigjøringen. Men de svenske skolebøkene gjør ingen av delene, de nevner faktisk ikke støtten fra Sverige og de andre nordiske landene i det hele tatt.

Jeg har en mistanke om at Sør-Afrika har fått såpass mye plass i bøkene fordi lærebokforfatterne synes at apartheids fall og forsoningsløsningen er det eneste positive i Afrika. I såfall er det både uheldig og dypt urettferdig. For det første er det åpenbart at mangelen på eksempler utenom Sør-Afrika, gir et sterkt forenklet, generaliserende og misvisende bilde av Afrika. Lite synes av mangfoldet, med 750 millioner mennesker, mellom 1000 og 2000 ulike språk og kulturer, 54 ulike land, store kontraster i naturmiljø og livsvilkår, et titalls millionbyer og titusener av byer. Det var kanskje ikke tilfeldig at en bok jeg skrev som fordypningsbok for et stort forlag, kom ut i ”landserien”, som om Afrika var ett land (Afrika, Natur & Kultur 1995)

Det moderne finnes ikke
Et annet problem er den store mangelen på konkrete erfaringer i bøkene. Man får sjelden inntrykk av at bøkene vil formidle erfaringer fra Afrika for å vise oss noe vi kunne lære noe av. Kultur i vid betydning har de svenske skolebøkene veldig lite materiale om. Bøkene om religion sier sjelden noe om Afrikas skriftløse religioner, såkalte tradisjonelle religioner, og dermed ingenting om afrikansk filosofi og måter å se enkeltmennesket som del av en større helhet på, der både de døde og de som ennå ikke er født inngår. Artig nok sies det heller nesten ingenting om misjonsvirksomheten, som er det som har gitt mange i vår del av verden et møte, direkte eller indirekte, med Afrika. Hadde misjonsvirksomheten blitt tatt opp på en bra måte, så kunne det gitt mye å undres over. For eksempel når det gjelder hvor grensen går mellom omtanke og formynderskap går, og også om hvordan snakk om overtro i mange tilfeller erstattes av respekt for afrikanske tradisjoner og kunnskap, for eksempel i den blanding av europeiske og afrikansk som preger mye av kirkemusikken i Afrika i dag.

Om den moderne kulturen finnes det ikke mye å hente i det hele tatt i skolebøkene i Sverige. Min egen fordypningsbok er den eneste av de 46 som i det hele tatt nevner afrikansk film, bare noen få bøker til nevner noen afrikanske forfattere, mens musikken får litt mer plass kun i Bo Bjelfvenstams utmerkede fordypningsbok ”Leva i Afrika”. Det er som om Afrika var uten kultur.

I våre egne land hører kultur og språk intimt sammen. Men i skolebøkene nevnes enten de afrikanske språkene ikke i det hele tatt, eller så blir de framstilt som et problem. Parallelt med dette sier den ene skoleboken etter den andre at de konflikter som har funnet sted og fortsatt finner sted i Afrika, skyldes at det finnes så mange etniske grupper innenfor de enkelte landenes grenser på dette kontinentet.

Men om man bare ser litt nøyere etter, ser man at det finnes en hel rekke land med mange etniske grupper der det ikke har vært blodige konflikter. Og i det eneste landet der det stort sett bare finnes én etnisk gruppe, i Somalia, har de slåss som verst. Tesen om sammenhengen mellom etnisk mangfold og forekomst av konflikter holder ikke, men den utbasuneres stadig likevel.

Det kanskje verste med denne tesen er dens skjulte budskap: Det der med flerkulturelt er egentlig farlig, det er uhåndterlig, det blir konflikter, det er naturlig at det går til helvete når ulike grupper skal leve sammen. Til dette skjulte budskap vil jeg stille følgende spørsmål: Hvordan skal vi ha det? Skal vi se det flerkulturelle samfunnet som en ressurs, et mål? Mitt svar er ja, med tillegget at det dessuten er en uunngåelig utvikling. Men forventer man konflikter, kan det bidra til at de oppstår.

La meg skynde meg å si at jeg ikke i det hele tatt ser skolebøkene som rent elendige. Min hensikt har ikke vært å fordømme dem, men å bidra til kritisk lesning av det som sies og ikke minst til oppmerksomhet mot det som ikke sies. En god lærer mer enn oppveier en mangelfull bok, men både lærere, elever og foreldre kan ha nytte av å få hjelp til å se mangler og fallgruver.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Norsk Folkehjelps temahefte om Afrika, juni 2001