Av Tore Linné Eriksen, Førsteamanuensis, Utviklingsstudier, Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid (SEFIA), Høgskolen i Oslo. Cand. philol. med hovedfag i historie (afrikansk historie) fra Universitetet i Trondheim (1974).

Global apartheid og Norges ansvar

”Fattigdom, i siste instans, er en tilstand av fordrivelse og berøvelse der mennesker ikke bare er fratatt sin inntekt, men også fratatt muligheter og viktigst, fratatt verdighet.” - James Gustave Speth, leder av UNDP

I debatten om bistand og norsk nord/sør-politikk, heter det gjerne at utvikling ikke kan skapes utenfra. Dette er selvsagt riktig. Men det som det ikke lenger er så vanlig å minne om, er at folks kamp for utvikling og demokrati kan gjøres vanskeligere eller hindres utenfra. Det krever at søkelyset rettes mot det økonomiske verdenssystemet, eller det som ofte kalles for rammevilkår. Slikt er visst ikke moderne lenger, i alle fall ikke om en skal dømme etter stortingsmeldinger eller bistandspolitiske redegjørelser.

I debatten om en ny økonomisk verdensordning (NØV) midt på 1970-tallet var det, både i sør og nord, optimistiske forestillinger om bedre råvarepriser og et fond som skulle utjamne markedets planløshet. Det ble lagt fram forslag om hvordan flernasjonale storselskaper skulle kontrolleres, samtidig som vern om u-landas nasjonale naturressurser stod høyt på dagsordenen. Mange var opptatt av å sikre den tredje verden større innflytelse i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, forbedre lånevilkårene for gjeldsramte u-land, og åpne rike industristaters grenser for import. På programmet stod også mer – og bedre – utviklingshjelp, ikke minst til de aller fattigste bland u-landa.

Har så disse rettmessige og rimelige kravene blitt oppfylt, ettersom det er blitt så taust om den eksisterende verdensordningen? I virkeligheten har det på de aller fleste områder gått i motsatt retning. Råvareprisene er lavere enn noen gang før, det vil si at småbønder på landsbygda i Afrika får enda mindre igjen for kaffen når Nestlé, staten, transportselskaper og omsetningsledd i Norge har tatt sitt. Gjeldsbyrden rammer de svakeste afrikanske landa, som fratas sine siste kroner eller tvinges til å selge maten for å tilfredsstille grådige banker og Verdensbankens ledelse. At det er gjort så lite for å slette de aller fattigstes gjeld, er omtalt som ”et av menneskehetens største nederlag i dette århundret”. De flernasjonale storselskapene rykker fram i den minste avkrok, og dominerer verdenshandel, industriproduksjon, massemedier, finansinstitusjoner og politisk tenkning. Deres frie spillerom er kronet gjennom det nye regelverket i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), som er skreddersydd for seierherrene i kappløpet om makt og ressurser.

Global apartheid
Istedenfor å etterlyse endringer i verdensøkonomien for å lette situasjonen for de fattigste land, har Verdensbankens ledelse i Washington brukt all sin makt til å diktere sosiale nedskjæringer, billigsalg av offentlig næringsvirksomhet, opphevelse av prisreguleringer og knefall for flernasjonale storselskaper. Aller viktigst er kravet om økt eksport og redusert import, slik at det blir mulig å betale tilbake mer renter og avdrag til utenlandske långivere. (Aller høyest prioritet har Verdensbanken og Pengefondet). Det er også påfallende hvordan mange ord blir gitt en totalt ny mening, som når rasering av velferdsbudsjetter og fjerning av matsubsidier for de fattigste omtales som økonomiske reformer.

Det tales gjerne – også fra norsk offisielt hold – om felles interesser og en global landsby, mens det i virkeligheten er tale om global apartheid. Selv om apartheid er avskaffet i sin tradisjonelle form i Sør-Afrika, lever dette systemet videre om vi ser vår klode under ett. På samme måte som i Sør-Afrika, er det et lite hvitt mindretall som sitter med økonomisk makt, treffer avgjørelser i storselskapenes styrerom og legger beslag på størstedelen av ressursene. Under apartheid eide det hvite mindretallet 87% av jorda i Sør-Afrika. I verden som helhet anslår FN at de 20% rikeste legger beslag på 85% av inntektene. Risikoen for å dø før fylte fem år er tjue ganger større i Afrika enn i det hvite Norge. Ifølge nøkterne FN-rapporter har 358 dollar-milliardærer en formue som svarer til de samlede inntekter i land som tilsammen har 45% av jordas folketall. (Det dreier seg om 2,3 milliarder mennesker). De samme FN-statistikkene forteller oss at én milliard mennesker lever i ”absolutt fattigdom”, 500 millioner barn er uten skolegang, 1,5 milliarder mangler adgang til reint drikkevann. Hvis det å ta liv er en forbrytelse, hva skal vi da kalle et økonomisk verdenssystem som bærer et tungt ansvar for at 40 000 barn dør av sult og sykdom hver eneste dag?

”I-hjelp”
I virkeligheten – i det vi kan kalle den rådende økonomiske og økologiske verdensordningen – går det en stri strøm av penger og ressurser fra sør til nord, i form av billige råvarer, høye renter og profitt i de mektige storselskapene. Det er dette som er kalt for ”i-hjelp”, eller hjelp til industrilanda. Fra vår del av verden kommer til gjengjeld mesteparten av de utslipp som forårsaker drivhuseffekt, hull i ozonlaget og forgiftning av verdenshavene. Og når vi spør om det er mat nok til en voksende befolkning, tar vi for gitt at nærmere halvparten av alt korn i verden skal brukes til dyrefôr.

I dette globale bildet av store kapital-, vare- og ressursstrømmer utgjør det som kalles for utviklingshjelp et beskjedent beløp, selv om overføringene er viktige nok for en del av de fattigste land i Afrika. Midt på 1970-tallet lå overføringene på ca 0,35 % av industrilandas bruttonasjonalprodukt. I dag er gjennomsnittet sunket til 0,27%. Norge lå i flere år over én prosent, men jo rikere Olje-Norge blir, jo lavere ser andelen til u-hjelp ut til å bli.

Ansvarsfraskrivelse
Å tale om mottakeransvar, er selvfølgelig helt på sin plass. Men er det ikke noe som samtidig skurrer når dette skjer i en verden hvor grunnleggende rammevilkår fastsettes av råvarepriser og rentesatser, hvor storselskapenes spekulasjoner blir mer utbredt og – ikke minst – hvor Verdensbanken og dens støttespillere tvinger gjennom et fastlåst markedsdiktat. Står vi ikke her overfor en ansvarsfraskrivelse på vegne av et ubarmhjertig økonomisk verdens-system og en bistandshistorie som sannelig ikke har vært noen sammenhengende suksess? Og hvordan skal honnørordene om demokrati forenes med at folkevalgte organer står maktesløse og bare kan pirke på småting når den statlige eliten, Verdensbanken og bistandsgiverne har besluttet hovedkursen i lukkede forsamlinger?

Hvis det ikke gis et bilde av helheten i u-landas situasjon, er det nærliggende å tro at årsaken til at det går galt bare ligger i afrikanske land selv eller i en feilslått bistand. Begge konklusjoner vil naturlig nok lede til økt motvilje mot å styrke bistandsvirksomheten. I tillegg fører en slik vektlegging også til en nedvurdering av den innsats, bokstavelig talt på liv og død, Afrikas innbyggere selv fører for utvikling, med sterke krefter mot seg både nasjonalt og internasjonalt. Det fastholder et falskt bilde av at vårt forhold til u-land bare er et giverforhold. Bare de som ser bort fra de store overføringer fra afrikanske land i form av lave råvarepriser og nedbetaling av gjeld, kan få seg til å tro at våre samarbeidspartnere ikke har kapasitet til å nyttiggjøre seg mer bistandsmidler. Det er like fantasiløst som å hevde at det i dagens verden ikke er praktisk mulig for Norge å bruke en milliard mer på bistandsbudsjettet.


Artikkelen har tidligere vært trykket i Norsk Folkehjelps hefte ”Utvikling for hvem?”, 1998
Den relative fattigdommen
Fattigdom er et relativt begrep. Selv bor jeg i et fattig land, og tjener like mye i måneden som en norsk datakonsulent sannsynligvis tjener i timen. Men jeg har aldri følt meg fattig – inntil jeg flyttet fra kontinentet til den ”rike” del av verden for noen måneder.

Krokodillehaler
Ungdomsskolene var smekkfulle av elever: unge mødre som hadde sluttet for tidlig på skolen; folk som hadde kjempet under Frigjøringskrigen, og skulkere som hadde blitt utvist, alle fikk en ny sjanse.