|
CHIEDZA MUZENGESI
KrokodillehalerUNGDOMSSKOLENE VAR SMEKKFULLE av elever: unge mødre som hadde sluttet for tidlig på skolen; folk som hadde kjempet under Frigjøringskrigen, og skulkere som hadde blitt utvist, alle fikk en ny sjanse. Disse voksne menneskene satt sammenkrøpet over små pulter lagd for tolvåringer. Alle var de overbevist om at utdanning var veien til et bedre liv. Det firkantete metallskiltet som stod ved hovedinngangen, bar skolens motto: ”Den som gir avkall på utdanning, gir avkall på det gode liv.”. Det var ingen tvil om hvem som skulle tilgodeses i det nylig frigjorte Zimbabwe. Aviser, radio og foreldre gjentok det samme budskapet. Lærerne kunne stikke en månedslønn i lomma – en lønn til å leve av – den samme som våre lokale hvite kolleger innkasserte. Det hadde aldri hendt før. Vi brukte ordet ”expat” om de utenlandske lærerne; ”expatriate”. ”Expat teachers, amaexpats”. Det fantes en uskreven lov på Nkulumane, nemlig at på lærerværelset skulle man alltid sitte i samme stol. Jo lengre du hadde vært på skolen, dess mer fikk du ha stolen din i fred. Plassen din var nøye avgrenset. Nye lærere så ut til å mangle ankerfeste, de drev av gårde fra en stol til en annen før de til sist fikk etablert en fast plass. Etter hvert ble jeg sittende ved siden av en av de britiske lærerne, Gill. Gill ble derfor min første nære kontakt med Vesten. Selv om hun var brite, var hun godhjertet, beskjeden og hadde et mykt blikk som røpet at hun var ivrig etter å få kontakt. Først utvekslet vi morgenhilsener. Men snart utviklet det seg til mer vennskapelige ytringer, som å skjenke i te til hverandre, tilby hverandre en brødskive, eller rekke fram en avis. Det var da Gill ble borte fra skolen i tre dager i strekk at jeg kom nærmere innpå henne. Ingen visste hva som var i veien. Noen av ”the expats” hevdet at maten de spiste på kafeene var uheldig for fordøyelsen deres. Noen reagerte voldsomt på myggestikk, andre igjen ble røde og ømme i ansiktet som overmodne tomater etter en ettermiddag i sola. Kroppene deres kunne ha behov for å dra hjem, men de snakket om hvor flott de klarte seg. I sinnet var de hjemme, og det fysiske ubehaget virket som en belastning, men ikke som et virkelig problem. Jeg tenkte at Gill kanskje var syk, så på veien hjem stakk jeg innom leiligheten hennes i byen. Gill satt på senga. En tjukk roman, Tornefuglene, lå med permen opp. Hun virket overrasket, men glad for å se meg. Ansiktet hennes lyste opp. -Sakubona. Hun hadde anstrengt seg for å lære det lokale språket, og jeg hadde prøvd å hjelpe henne. Men vi ga opp ganske fort. Vi var utålmodige begge to. Det var meningsfulle samtaler vi ville ha. Samtalene våre på ndebele ble sjelden annet enn babyprat. Gill kunne bare enkeltstående ord som det ikke ble setninger ut av. Bhala – skrive, hlala – sitte, også videre i samme duren. -Hva er i veien? Hvorfor kommer du ikke på jobb? Spurte jeg. -Ingenting, egentlig. Jeg kommer i morgen. Hun hørtes alvorlig ut. Jeg presset ikke på for å få vite mer. Jeg var usikker på om vi stod hverandre nært nok til å snakke om privatlivet. Gill lagde te og viste meg noen fotografier som hun måtte ha sittet og sett på da jeg kom. Hun løftet opp albumet fra senga. Det var bilder av foreldrene hennes, av søskenbarn, tanter og onkler. Noen var av henne selv som tittet i et mikroskop på fysikkrommet på lærerskolen. Ett viste et stereoanlegg som hun sa hun hadde bygd helt selv. -Dette er faren min, sa hun, og pekte på en smilende mann som begynte å bli skallet. Han var i industrien, direktør for et elektronikkfirma. Hun viste meg flere, men øynene mine ble hengende ved bildet av den lille jenta som stod mellom en mann og en kvinne. Gill som femåring. Det lille ansiktet hennes skinte gullende rent, skjørtet, som var snørt stramt sammen rundt livet og pyntet med blonder, struttet som en paraply. Alt ved henne vitnet om at hun var et beskyttet og avholdt barn. Men nå så hun trist ut. En ung hvit kvinne fra en rik familie og med en solid utdannelse. Hva var det med henne? -Hvorfor er du her hvis du er så ulykkelig? -For å undervise i fysikk, men… også for å oppnå noe personlig. Jeg vil oppleve motgang. Svaret hennes gjorde meg stum. -Livet mitt har vært for enkelt, sa hun. – En rolig og stille elv – uten krusninger. Jeg vil ha større problemer. Utfordringer. Jeg vil føle smerte og få erfaring; bli hardfør slik som deg. Forundringen må ha stått å lese i ansiktet mitt, en rykning i leppene gikk snart over i et knis. Å gi avkall på velvære? Her stod jeg, midt i den daglige kampen for å gi ungene mine alt det jeg selv hadde lengtet etter i barndommen: en seng, et par sko, te, brød. -Ja vel, men smerten blir neppe noen morsom opplevelse, påpekte jeg. Gill var ikke enig. Hun ville bli som meg. Hun ønsket å kjempe for å forbedre seg; hun ville gjøre det uten foreldrenes hjelp. Hun var skuffet over at hun ikke hadde møtt motgang i Zimbabwe. Hun hadde ventet å bli utplassert på en landsbyskole der hun var nødt til å bære bøtter med vann fra et borehull, lage mat over et osende bål og vente i timesvis på bussen til byen. Hun bodde i byen, i Bulawayo, for skolene som kunne tilby fysikk på ungdomsskolenivå, lå i byene. -Hva er poenget med å reise hjemmefra for å komme til Afrika og leve som om jeg var i England? Nesten, i alle fall, rettet hun. Hun planla å reise tilbake når skoleåret var slutt for å gå videre på studiene ved Universitetet i Oxford. Om Gill ikke likte seg, så opplevde i hvertfall resten av de utenlandske lærerne sitt livs eventyr. De var annerledes enn de hvite menneskene vi kjente fra før. De leide hus i de afrikanske townshipene Mzilikazi, Luveve og Nkulumane i Bulawayo. De gikk i gatene i bydelen uten å være redde, med et haleheng av forbausede, men opprømte barn som ropte og skrek, ”Amikiwa! Amikiwa!”. De kjørte ikke til arbeidet. Vi møtte dem på busstasjonen. Alle ventet vi tålmodig i køen, uansett vær – i oktoberheten og i januarregnet. På skolen elsket elevene dem. De var ikke strenge. De hadde gode fagkunnskaper, spesielt i engelsk, litteratur og realfag. Mens de fleste av oss – de lokale lærerne – herset med elevene, var spydige mot dem og gjorde dem til latter, roste expat-lærerne elevenes spede forsøk. -Dere har alle odds mot dere, fortalte de dem. –Når en tenker på at ti elever må dele på en lærebok, og at dere må lese alle fag på engelsk… Dere gjør det bra. Og visste dere at en Cambridge O-leve-eksamen er beregnet på å sile ut de beste tjuefem prosentene av en befolkning? For første gang i livet fikk elevene vite at tre fjerdedeler av dem skulle strykes. De nye lærerne var overrasket over å oppdage at det ble praktisert ting i klasserommene som for lengst var forbudt i deres egne land. Tom Buchanan, den australske læreren som hadde klasserommet ved siden av fru Ngwenay, hørte bebreidende på mens hun raste mot åttendeklassingene sine som ikke hadde klart biologiprøven. -Når man ser på dere, skulle man tro dere var førsteklasses såkorn. Dere ser skarpe nok ut på utsiden. Men hvis jeg la dere i vann, ville dere flyte opp alle som en. Dere er bare skall! Dere er helt tomme i hodet. Hun, og resten av oss lokale lærere, sendte elevene til overlæreren når de ikke bestod prøvene sine. Overlæreren lot dem bøye seg over en stol og ga dem juling med spanskrøret. Expat-lærerne sendte så godt som aldri elevene sine til overlæreren for å få juling når de ikke klarte en prøve. De nektet å skrive notater på tavla for at klassene skulle skrive dem av i oppgavebøkene. Selvdisiplin – å lære elevene å ta ansvar – det var deres måte å gjøre det på. Overlæreren så på dem med bekymring. En utfordring eller en prøvelse? Aldri i livet hadde han drømt om å ha så mange hvite til å arbeide for seg. Det var virkelig et tegn på det nye uavhengige Zimbabwe. Elevene benyttet seg av det. De kom med unnskyldninger for å slippe timene og lot være å levere hjemmeoppgaver. De kom for sent om morgenen. -Bussen kjørte fra oss, var det noen som sa. -Nei, bussen kjørte ikke fra dere, det var dere som ikke rakk den, ville expat-lærerne si, lett irritert. Elevene begynte å bråke i timene. De hylte opp om hvor håpløse de lokale lærerne var. Nesten en fjerdedel av Gills gutteklasse i fysikk hadde ikke løftet en finger hele terminen. -De er voksne menn. Pene og tiltrekkende også, sa Gill med en liten latter. –De burde vite hva de holder på med. Etter to terminer, utvekslet vi erfaringer med våre nye arbeidskolleger. Expat-lærerne var slappe, ja totalt ettergivende. De sparte på pisken og skjemte bort elevene. Dette var zimbabwiske barn. Hvor i all verden trodde disse nye lærerne de skulle lære elevene å leve? I Europa? Det var ikke særlig overraskende at herr Moyo brakte saken på bane på et av de ukentlige personalmøtene. Expat-lærerne argumenterte mot riset. Det er ydmykende, hevdet de. Slag skaper frykt. Det elevene trenger er en sunn respektfølelse ovenfor autoritetene, forhold som tillater dem å si fra uten frykt, er alt elevene trenger. Barn har rettigheter. Zimbabwes nyvunne frihet er for alle, barn inkludert. Vi visste godt hva politisk frihet var. ”Stemmerett for alle,” var et slagord vi alle hadde ropt. ”Barnerettigheter,” var noe nytt. Vi, de lokale lærerne, var uenige, og så på overlæreren for at han skulle komme med det avgjørende ordet. Han var lettet over at vi stolte på at han ville støtte oss. Et øyeblikk hadde han følt at hans faste grep om skolen var i ferd med å løsne. Han kjempet med seg selv for å komme fram til en beslutning: Skulle han gi de nye lærerne en oppstrammer og risikere at elevene kalte ham en rasistisk diktator, eller la situasjonen forbli uavklart og risikere at lærerne kalte han en svart kujon, redd for å vise sin autoritet overfor hvite? Han kremtet. Han var bestemt og skarp, og grep sjansen til å vise sin autoritet. -Elevene har eksamen på slutten av skoleåret. Det skal skrives merknader i oppgavebøkene. Elever som ikke gjør leksene, skal sendes til mitt kontor. Saken var opp og avgjort. Han gjorde en kunstpause før han lot blikket gli over første rekke der expat-lærerne satt. En ubehagelig ettersmak satt igjen etter møtet. Det var likevel ingen som hengte seg opp i det særlig lenge. Dette var klar tale, bemerket enkelte. De nye lærerne la bånd på seg under personalmøtene. De overveide nøye konsekvensene av handlingene sine, både i og utenfor klasserommet. De hadde testet grensene, og nå visste de hvor langt de kunne gå. De skrev fyldige notater på tavlene som elevene kunne skrive av i oppgavebøkene, og vendte det døve øret til skrikene fra elever som fikk smake spanskrøret. De ga kulturforskjellen skylden for julingen. En gang utvekslet vi blikk – jeg, den lokale læreren og expat-læreren – da vi gikk forbi noen elever som måtte sitte på kne på asfalten i timevis med hendene over hodet. Overlæreren hadde gitt dem straff fordi de hadde kommet for sent. Synet av dem fikk oss alle til å føle oss uvel. Det var plagsomt. De liknet gresskarplanter som hang med bladene i formiddagsheten. Gill holdt seg kald og taus, og nektet å la seg trekke med i noen diskusjon. Det var ikke hennes sak, sa hun, å belære zimbabwerne om hvordan de skulle oppføre seg. Dessuten var hun på utkikk etter større problemer som kunne gi henne utløp for ubrukte krefter. Skoleferien ga mulighet for reisevirksomhet, og hun ble med gruppen på turene deres rundt i landet. Bevæpnet med kameraer, kikkerter, ryggsekker og hard valuta, utforsket de landets mange viltreservater: Hwange, Gonarezhou, Matopos, Chizarira. På hoteller og nattklubber bestilte de øl og vin og prøvde eksotiske retter som zadza og krokodillehale. De danset med lokale unge menn og kvinner til lokale band: Bhundu Boys, Munya Brown og Thomas Mapfumo. Da skolen begynte igjen neste semester, hadde de med seg tjukke konvolutter, stappfulle av bilder. De sendte dem entusiastisk rundt på personalrommet så alle skulle få se. De gispet enda en gang over fargebildet av en leopard som hvilte på en grein oppe i et tre, av bøffelflokken og av impalaene som beitet i villmarken. Noen ganger var det bilder fra Matopos som bare viste kampesteiner som balanserte oppå hverandre i høye tårn. Jeg var ikke så begeistret for bildene. Hva var det å se på hvis det ikke var folk på dem? Den uberørte vilmarkens skjønnhet var bortkastet på meg. Gill reiste tilbake til Storbritannia da skoleåret var slutt. Vi skrev jevnlig til hverandre. To år senere hadde jeg skrapt sammen nok penger til første avdrag på en ”fly nå – betal senere”-billett. Kunngjøringen av min nært forestående reise, passerte ikke upåaktet i en misunnelig vennekrets. -Du kommer tilbake med fine klær. Farge-tv og datamaskin. -Ta med pund tilbake, så tjener du godt når du veksler dem inn igjen i banken. -Du vil være så pen når du kommer tilbake, huden blir lysere i kulda. En reise til Vesten betydde forandring til det bedre. Hvor skulle jeg få pund til å shoppe fra og så ta med hjem igjen for å veksle i banken? Men jeg sa ingenting, jeg bare solte meg i deres grunnløse misunnelse. På Heathrow flyplass plukket jeg opp bagasjen min og ruslet av gårde med trillevogna. Jeg fulgte pilene i retning av passkontrollen. Snart stod jeg foran en tollbetjent; uniformert, uttrykkløs, glattbarbert, med kortklipt hår og en bydende stemme. Han lot spørsmålene hagle. -Hvorfor er du her? Ferie eller forretninger? -Hvem skal du besøke? -Hvor lenge har dere kjent hverandre? -Er venninnen din i jobb? -Hva er adressen hennes? -Har du familie? Eiendom? Det var ingen ende på alt han ville vite. Jeg må ha gitt ham tilfredsstillende svar på spørsmålene hans, for han ga passet mitt et dunk med gummistempelet. I ankomsthallen stod Gill og ventet. Jeg klarte ikke å skille ansiktet hennes ut fra mengden av hvite ansikter. Hun fikk øye på meg og vinket voldsomt. Vi var på vei over asfalten på parkeringsplassen da jeg så opp. Øynene mine møtte en grå himmel som hang så lavt at jeg nesten kunne ta på den. |
| Den relative fattigdommen Fattigdom er et relativt begrep. Selv bor jeg i et fattig land, og tjener like mye i måneden som en norsk datakonsulent sannsynligvis tjener i timen. Men jeg har aldri følt meg fattig – inntil jeg flyttet fra kontinentet til den ”rike” del av verden for noen måneder. Global Apartheid og Norges ansvar ”Fattigdom, i siste instans, er en tilstand av fordrivelse og berøvelse der mennesker ikke bare er fratatt sin inntekt, men også fratatt muligheter og viktigst, fratatt verdighet.” - James Gustave Speth, leder av UNDP |