Av Nina Monsen; utdannet journalist fra Harare, Zimbabwe

Når kunst blir masseproduksjon

Steinskulpturer er en typisk zimbabwisk kunstart. Den mest kjente zimbabwiske steinskulpturen er kanskje ”Zimbabwe-fuglen” på landets flagg. Fuglen står som et symbol for et av de mest imponerende forhistoriske kulturminner i Afrika sør for Sahara: Store Zimbabwe.

Zimbabwe-fuglen var én av mange steinskulpturer som prydet funnene fra ruinene etter Store Zimbabwe. Zimbabwe er det eneste landet i verden som er oppkalt etter et arkeologisk funn.

I dag blir hele 90% av alle zimbabwiske steinskulpturer eksportert. Opprinnelig reflekterte skulpturene zimbabwisk levesett og tradisjoner. Men i dag, når de fleste av dem som kjøper og nyter kunsten kommer fra en fremmed kultur, er det en fare for at steinskulpturene blir formet mer og mer etter et vestlig bilde.

Grunn til bekymring
-De få zimbabwerne som kjøper steinskulpturer her, kjøper for å selge videre. De er bare mellommenn, sier Nathan Kaerasora. Han er en ung kunstner som jobber på et av de største markedene i Harare, hovedstaden i Zimbabwe. Nathan er bekymret for utviklingen i zimbabwisk kunst.

Og det er grunn til bekymring. Rad etter rad med skulpturer av små familier står på utstilling på markedet. Tanken om at disse familiene, med mor, far og barn, passer det europeiske idealet med kjernefamilien bedre enn den typiske zimbabwiske familien som er sterkt knyttet til storfamilien, slår deg raskt.

-Noen ganger sier utenlandske kjøpere til lokale kunstnere hva som har størst sjanse for å selge godt i utlandet. Kunstneren lager en prøve, og hvis den selger bra, fortsetter han gjerne å lage liknende skulpturer, forklarer Nathan.

For tykke
Det tradisjonelle bildet på kvinnen er en som symboliserer fruktbarhet, varme og styrke. Hun har frodige former, store bryster og rund mage. Dette bildet har forandret seg lite i Zimbabwe, i motsetning til det vestlige idealet som er tynne modeller med guttefasong.

-Når utlendinger ser våre kvinnelige torsoer, er deres første kommentar at figurene er for tykke og har altfor store rumper og mager. Flere og flere av mine kunstnerkolleger lager slanke kvinnefigurer for å få solgt dem, sier Nathan.

Nathan lager selv abstrakt kunst. Han lager bare én utgave av hver figur.

-Jeg kommer aldri til å lage noe jeg selv ikke liker, sier Nathan og legger til: -Jeg klarer kanskje ikke å selge én skulptur hver dag, men når noen først faller for en av skulpturene mine, får jeg bedre betalt for den fordi den er unik.

Må overleve
De fleste skulptører i Zimbabwe får sin hovedinntekt fra kunsten, de har ingen annen jobb. Ofte kommer kunder og bestiller 100 like utskjæringer fra en kunstner. Dette betyr masse penger for kunstneren, og mange setter seg ned og lager 100 like skulpturer for å gjøre kunden til lags. –Når man gjør det, har kunst blitt til masseproduksjon, utbryter Nathan.

Det trengs flere som Nathan for å stoppe zimbabwisk kunst fra å bare bli souvenirer til turistenes velbehag. Men alle kunstnere, også de med faste prinsipper som Nathan, må selge produktene sine for å overleve. Hvis bare utlendinger kjøper, risikerer man at zimbabwisk kunst blir skapt mer og mer i turistenes smak.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Norsk Folkehjelps temahefte om Afrika, juni 2001

Asiatiske kannibaler og Afrikanske virkeligheter »
”Kvinnene dypt inne i Irian-Jaya-jungelen vet hvordan de helst vil at et mannebein skal være: gjennomstekt over åpen flamme.”

Det medieskapte Afrika »
Jeg har lenge vært opptatt av medienes rolle og innvirkning på afrikanere i Norge, særlig fordi denne gruppen er en minoritetsgruppe her. Medienes innflytelse på afrikanere som en sosial gruppe i Norge, og i den vestlige verden generelt, er ganske bekymringsfull.

Er det synd på afrikanere?
Da jeg var 19, gjorde jeg en skremmende oppdagelse. Det var sensommer i Oslo. Jeg deltok i mitt første møte i Afrikan Youth in Norway (AYIN), en ressursorganisasjon for ungdom med afrikansk bakgrunn.

Finnes det afrikanere i Afrika?
Skolebøker presenterer et bilde av Afrika som kan virke fritt for enkeltmennesker og kultur. Mangfoldet er helt borte. Kontinentet står fram som et eneste generalisert ”u-land” nedtynget i problemer. Dette viser en undersøkelse av Afrikabildet i svenske skolebøker