Kvinner i Afrika – sivilisasjonens og fellesskapets mødre

Vestens bilde av kvinnen i dagens Afrika viser et underkuet offer for en primitiv patriarkalsk tradisjon.

Jo, dagens afrikanske kvinne er et offer for fattigdom, sykdom og krig, men tingenes tilstand er mer et resultat av tiden vi lever i enn av nedarvede, lokale tradisjoner.

Stikk i strid med de gjengse forestillingene om lokal tradisjon og kultur som den afrikanske kvinnens kors, har kvinnen i de fleste afrikanske kulturer alltid vært et symbol på livet, med en status som det stod respekt av og som ga makt. Slik var det før kolonialismens tid, før den fremmede kulturpåvirkningen gjorde sitt inntog med kristne europeiske misjonærer og arabere fra Midtøsten.

I tiden før de hvite misjonærenes inntog, levde afrikanerne i egalitære samfunn basert på en form for kommunisme. Til tross for en kjønnsbasert arbeidsdeling var beslutningsprosesser og ansvar for barn noe alle tok del i i dette fellesskapsbaserte samfunnsssystemet, uten at noen enkelt leder framsto som mektigst. Samfunnet var ikke lagdelt etter klasse, og alle hadde lik tilgang til produksjonsmidlene.

Kvinner med makt
For å gi et konkret eksempel på hvordan det afrikanske samfunnet før kolonialismens tidsalder ga kvinnene mye større makt og autoritet enn i dag, skal vi først se på dronning Anna Nzinga av ndongo-folket i det sentrale Afrika, i dagens Angola. På 1600-tallet ledet hun sitt folk i en krig mot den portugisiske kolonimakten, og har opp til vår tid vært kjent som heltinnen fra de første felttogene mot portugiserne i det sentrale Afrika.

En annen heltinne fra kampen mot koloniherredømmet er Mbuya Nehanda fra Zimbabwe i det sørlige Afrika, som planla og ledet den væpnede frigjøringskampen mot britene i 1896-97. Mbuya Nehanda var åndemaner, en høyt aktet stilling i samfunnet, og var hjernen bak sitt folks første chimurenga (frigjøringskrig). I dag ærer Zimbabwe hennes navn og den rollen hun spilte i kampen for uavhengighet.

Yorubaene i det vestlige Afrika var av de fremste blant tidenes afrikanske kongedømmer, og deres samfunnsstrukturer ga kvinnene betydelig makt og myndighet.

Kvinner kunne bli herskere ved å arve tronen direkte, eller de kunne fungere som regenter for unge tronfølgere i lange perioder. Makt-posisjoner for kvinner fantes også på lavere nivåer i styringsverket. Noen ganger var de direkte involvert i den politiske ledelsen som medlemmer av obaens (kongens) råd eller som rådgivere for obaen og andre medlemmer. Kvinner kunne også være høvdinger med tittelen iyalode. Kongens offisielle mor i en stat, iya’kere, hadde høyere rang enn medlemmene av statsrådet og var til stede under drøftelser med rådslederen.

Kvinnenes makt i yorubasamfunnet stanset ikke der. Interessegrupper på tvers av slektskapsforhold ga kvinner selvstyre og mulighet til å utvikle effektive mekanismer for å bestemme over sine liv og forsvare sine interesser. Markedsstyrer, håndverkslaug og sammenslutninger etter alder er eksempel på fora for kvinnelig selvstyre i yorubasamfunnet før kolonialismen.

Misjonærenes inntog
Det var da sjåvinistiske forestillinger fra Europa fikk innpass at kvinnene i Afrika begynte å miste sin makt og autoritet. ”Patriarkalske skikker og holdninger som europeerne brakte med seg gjennom koloniseringen, fremskyndet kvinnenes statustap på mange måter. Stillinger med offentlig prestisje og innflytelse ble fra nå av forbeholdt menn, først som en uformell praksis under påvirkning av europeiske emissærer og handelsmenn, senere formalisert av kolonimyndighetene. Kvinnenes rett til å eie jord ble enten innskrenket eller helt avskaffet. Gjensidige økonomiske forpliktelser innenfor klaner og slekter ble undergravd, og kvinner og barn ble avhengige av individuelle familieoverhodet som tjente penger,” skriver Eleanor Leacock, forfatter av et essay om kvinner i egalitære samfunn.

”Hekser”
Siden afrikanske kvinner også hadde prestisje i kraft av sine overnaturlige evner, slik tilfellet var med prestinnene i yorubasamfunnet eller med åndemanere som Mbuya Nehanda, ble deres makt ytterligere undergravd etter hvert som flere afrikanere ble omvendt til kristendommen av hvite, europeiske misjonærer. For europeerne, som satte sin egen religion først, var slike kvinner ”hekser”. I dag har Ghana i Vest-Afrika et problem med eldre kvinner som blir drevet bort fra landsbyene og satt ut for å dø fordi de beskyldes for hekseri, utelukkende på grunn av sin alder. Mens de gamle tidligere var høyt aktet for sin kunnskap og visdom, assosieres høy alder i dag med onde krefter. Slike tragedier skjer når fremmede ideologier får diktere et folks skjebne.

På samme tid som hvite misjonærer gjorde sitt inntog, kom arabiske handelsmenn til landene i Øst-Afrika. Med seg brakte de sin islamske religion, som i dag har fått fotfeste i flere av disse landene – Tanzania, Uganda, Etiopia og Somalia for å nevne noen. Den brutale skikken med omskjæring av kvinner, som brukes som et hardt middel for å oppnå kontroll over kvinnens seksualitet og som i dag florerer i disse landene, er et utslag av islamsk innflytelse, ikke av afrikansk sedvane. I afrikansk tradisjon ble sex og kvinnelig seksualitet snarere lovprist, og unge jenter gjennomgikk overgangsritualer der de fikk opplæring i elskovskunsten – chinamwari. Dette praktiseres fortsatt, mest i Zambia og Malawi.

Med misjonærene fulgte også industrialisering etter europeisk mønster, noe som skapte en helt ny sosial orden og tvang mennene til å flytte til byområder for å tjene penger så de kunne betale skattene som koloniherrene drev inn. Da kvinnene ble atskilt fra sine menn, ble de også mer avhengige av dem. Livet ble nå mer diktert av penger enn av byttehandel (slik det hadde vært i tidligere, egalitære tider).

Globaliseringen vi opplever i dag, er et resultat av europeisk industrialisering. Den er i seg selv blitt en tradisjon som har fått innpass i alle andre kulturer, i Afrika i Orienten og i Amerika.

Men industrialiseringen er ikke bare av det gode. Den har fått fram det verste i mennesket og ført til en økonomisk konkurransementalitet som har vært årsak til de fleste kriger i verden i dag. Kvinnen i dag er et offer for en sosial orden skapt av den hvite manns grådighet og umettelige maktbegjær. ”It’s a man¨s world,” heter det nå, men i de egalitære samfunnene var det en verden for alle.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Norsk Folkehjelps temahefte om Afrika, desember 2000